Tilrettelegging og tilpasning av aktiviteter

Instruksjon

Lærer/Instruktøren bør tilpasse undervisningsformen til deltakerne som til enhver tid er i gruppen. Det er helt nødvendig at læreren/instruktøren blir kjent med deltakerne for å kunne tilpasse aktivitetene til forutsetningen bland deltakerne. Forutsigbarhet skaper trygghet og kan styrkes ved at øktene har en fast struktur med lik start og avslutning hver gang. En kort gjennomgang av innholdet i økten bidrar til at barna og de unge blir forberedt på hva som skal skje.

De fleste barn og unge har størst utbytte av korte, konkrete og tydelige beskjeder. Instruksjonene bør gjerne kombineres med demonstrasjoner av øvelsene. I noen tilfeller kan det være nødvendig å veilede deltakeren gjennom bevegelsen ved fysisk støtte eller ledsaging. Etter hvert som deltakerne mestrer oppgavene, bør progresjonen bygge videre på kjente aktiviteter og bevegelser.

Organisering

God organisering er en viktig forutsetning for inkluderende aktivitet. Rollene bør være tydelig avklart fra starten av, både for lærere/instruktører, eventuelle assistenter og deltakerne. Det bør være klart hvem som har ansvar for gjennomføringen, hvilke oppgaver medhjelpere har, og hva som forventes av deltakerne.

Det kan være hensiktsmessig å samle gruppen i en sirkel ved oppstart og avslutning, slik at alle ser hverandre og opplever tilhørighet. Dersom deltakerne har ulike behov, kan aktivitetene differensieres uten at gruppen deles. For eksempel kan en gående deltaker med synsnedsettelse og en rullestolbruker arbeide med ulike balanseøvelser i samme rom og til samme musikk, organisert som stasjonsarbeid.

Gruppestørrelse bør tilpasses aktivitetens innhold og deltakernes behov. Dersom en deltaker trenger individuell støtte, er det viktig med tett dialog mellom instruktør, assistent og deltaker for å finne riktig nivå på hjelpen. Målet er at deltakeren skal få tilstrekkelig støtte til å kunne delta, men samtidig utfordres til å utvikle egne ferdigheter.

I grupper med store forskjeller i fysiske forutsetninger kan enkelte deltakere få ekstra utfordringer. Ved laginndeling kan det være hensiktsmessig å la deltakere med tilsvarende ferdighetsnivå spille mot hverandre, eller å sette sammen lag med ulik kompetanse. Barn og unge har både nytte av å samhandle med jevnaldrende på eget nivå og av å samarbeide med deltakere som har andre funksjonsforutsetninger.

Reglene bør utformes slik at de fremmer mestring og deltakelse. Det kan være hensiktsmessig å starte med få og enkle regler og gradvis introdusere flere etter hvert som deltakerne blir tryggere og mer kjent med aktivitetene. Deltakerne kan også involveres i utforming av regler, noe som kan styrke både eierskap og motivasjon.

Tilpasning av aktivitetsområdet

Et tydelig avgrenset aktivitetsområde med godt synlige markeringer gjør det enklere for deltakerne å orientere seg. Avstandene kan tilpasses individuelle behov. Noen deltakere kan ha behov for kortere avstander, mens andre kan utfordres med lengre.

Ved langrennsaktiviteter vil det ofte være mer inkluderende å samle aktivitetene innenfor et begrenset skileikområde enn å benytte en lang løype, hvor forskjeller i tempo blir svært synlige.

Ved utendørsaktiviteter bør aktivitetslederen på forhånd vurdere om terreng, underlag og stigninger gjør området tilgjengelig for alle deltakerne. Målet er at alle skal kunne delta på likeverdige vilkår.

Tid

Tilstrekkelig tid er en viktig forutsetning for mestring. Deltakerne bør få god tid til å utforske, øve og løse oppgavene i sitt eget tempo.

Lagaktiviteter kan organiseres slik at alle bidrar samtidig. Et eksempel er en lek der ett lag velter kjegler mens det andre setter dem opp igjen. Da kan alle delta ut fra egne forutsetninger uten at forskjeller i tempo blir fremhevet.

Ved innlæring av ballspill kan det være hensiktsmessig å dele opp spillet i mindre ferdigheter, som pasninger, mottak og skudd, organisert som stasjonsarbeid. Dette gir deltakerne flere repetisjoner og større mulighet til å oppleve mestring.

Valg av utstyr påvirker også tempo og vanskelighetsgrad. En lett ball beveger seg gjerne saktere gjennom luften enn en tyngre ball. Ballens størrelse, mykhet og grepsegenskaper kan ha stor betydning for deltakernes muligheter til å lykkes.

Tid handler også om antall økter. Mange barn og unge med funksjonsnedsettelser trenger flere repetisjoner enn andre for å utvikle nye ferdigheter. Flere økter med samme innhold kan gi bedre læringsutbytte og økt mestring.

Det er sjelden grunn til å frykte at mange repetisjoner blir kjedelige. Tvert imot gir gjentakelser et godt grunnlag for læring og trygghet. Dersom det er mulig, kan en innlæringsperiode organiseres med hyppigere økter, for eksempel to ganger i uken i stedet for annenhver uke. Da blir det enklere å bygge videre på erfaringene fra forrige økt.

Bruk av musikk

Musikk kan virke både motiverende og støttende i fysisk aktivitet. For mange bidrar musikk til økt innsats og kan hjelpe deltakerne med å finne rytme og flyt i bevegelsene.

For andre kan musikk være forstyrrende. Dette gjelder blant annet personer med lydsensitivitet, hørselsnedsettelse eller funksjonsnedsettelser som påvirker koordinasjon og rytme, slik som spastisitet eller ataksi. Derfor bør bruk av musikk alltid vurderes ut fra deltakernes behov, og musikkens tempo bør tilpasses aktiviteten.

Tilpasning av fysisk aktivitet ved ulike funksjonsnedsettelser

Kognitive utfordringer

Bevegelsesutfordringer

Nedsatt hørsel eller døvhet

Nedsatt syn eller blindhet

Forslag til tilpasning og tilrettelegging av aktiviteter er utarbeidet av Nasjonalt kvalitets- og kompetansenettverk for barn og unge med funksjonsnedsettelser (NKBUF).

Litteratur

Bergkvist, T., Gjessing, B., Kissow, A.-M., & Midtsundstad, A. (2020). Barn og unge med funksjonsnedsettelser: aktivitet og deltakelse i fellesskap (1. utgave). Fagbokforlaget. https://media.boknett.no/objects/26/77/150347726/productimage_ORG_b2681c2f2a1aafc6700e68c392610705f7823786.jpg